On the road

Hurra, da var jeg endelig fremme i riktig by! Litt jetlag enda, selvom jeg sov 12(!) timer første natta.

Reisen gikk egentlig veldig bra, sånn all over. Etter å ha kommet gjennom en sikkerhetssjekk med kø så langt som et halvt maratonløp, var jeg helt alene. Nesten. Pappa traff nemlig en kollega på flyplassen som skulle sende sin datter avgårde til.... NZ! Opprømte over oppdagelsen, ringte begge fedrene til sine kjære døtre og ba dem slå seg sammen. Som fortalt så gjort, jeg og Mette fikk begge en reisekamerat på flyet til London og videre til LA. Ventetiden i London gikk adskillig lettere når vi var to!

Etter litt trøbbel på flyplassen i London, med uenigheter om boarding pass (Flyperson:'Du har SAS-boarding pass!' Jeg: 'Ja, de sjekket meg inn hele veien' Flyperson: 'Du trenger ett nytt med Air New Zealand logo!' Jeg: 'ok' flyperson: 'få passet og boarding passet ditt' Jeg: '...’ *gir fra meg begge deler* . 10-15 min senere: Flyperson: 'Værsågod. Det tok lang tid fordi de har skrevet Oeverland i visumet ditt. du heter jo Overland. Eller AAAUVELAnd(fritt etter muntlig uttale)' jeg: 'ja, jeg heter øverland. Det blir gjerne tull med det. Denne ukjente bokstaven… Men du har jo ikke gitt meg billetten videre fra Auckland til Wellington!' Flyperson, nå totalt uinterressert: 'åja. Et øyeblikk bare.' 15 min til: flyperson: 'værsågod. enjoy your flight' takktakk....) begynte reisen til Auckland,NZ via LA.

Takk og pris for mitt for anledningen fancy Premium economy-sete: god plass, frisk juice da jeg kom inn i flyet, og full oppmerksomhet og oppvartning fra samtlige flyvertinner- og verter. Sjefsflyverten(?) kom t.o.m og håndhilste og ga meg værvarselet for Wellington. Hyggelig. Selve flyturen(e) var lang(13+12 timer). Er vel i grunnen ikke mer å si om det. I LA ble vi selvfølgelig stående i kø for å 'komme inn' i Usa(et lukket rom i 40 min før vi gikk på flyet igjen). God bless Amerika. Å komme på et fly igjen når du allerede har reist i 13++ timer er ikke særlig oppløftende. Flyvertinna spurte om jeg var trøtt, jeg sa ja. Da hjalp det ikke med en flytur der fasten seatbelt-skiltet var på hele veien på grunn av turbulens. Jaja, litt skal man lide.

Vel fremme i Auckland var flyet 40 min forsinka, så gjett hvem som ikke rakk flyet videre til Wellington kl ni... " It's only 8.15, you should be fine!" Etter passkontroll, bagasjehenting og customs(nei, jeg har ikke med meg noe biologisk, og har ikke vært på gård, jeg lover), var klokken blitt 09.20. Fine? Nei, ikke så veldig. Nye køer, ny billett, og en gåtur (i sola!) til domestic-terminalen. Min nye venn Mark (eller Matt) var like lei som meg, så vi var irriterte sammen. Flyturen varte bare en time, men kapteinen informerte på forhånd om at det ikke ville bli servert varm drikke, fordi det ville bli ”en del” turbulens. Just great… Mark/Matt og jeg var irriterte igjen.

Men jeg kom da hel fram til slutt, og ble møtt på flyplassen av en fra VUW. Shuttle til Nomads backpacker, hvor jeg fikk et rom helt alene. Aldri har en varm dusj, gratis middag på nabobaren og en oppredd seng smakt så godt.
Nå går batteriet mitt ut, internettkortet er snart brukt opp, og jeg har sikkert skrevet lengre enn en halv skolestil.(Sorry for det, ikke vant til blogging.)
Jeg savner dere masse(også dere i Trondheim!). Hade bra for now,
så kommer det en ny oppdatering om ikke så altfor lenge!