A real NZ experience

Etter 6 uker i Wellington, fant vi ut at det var på tide å utforske mer av av det NZ er kjent for: natur. Fredag ettermiddag leide vi bil og lastet opp med herlige internationals: Lenny(Canada), Lindsey(California), Becky(Rhode Island) og Mariko(Japan), + Jon(California) på motorsykkel. Målet for helgens utflukt var Taranaki National Park(også kalt Egmont), en 4-5 timers kjøretur fra Wellington.

View of Mount Taranaki

All so excited to go hiking

Sent fredag kveld kom vi fram til North Egmont Visitor's center, og etter å ha lett rundt i mørket etter boksen som angivelig skulle inneholde nøkler, fant vi fram til nattens overnattingssted. Det var et camp house fra 1860-tallet, enkelt og greit og til vår store glede fullt utstyrt med vann, strøm og dyner. Det var ikke før vi våknet lørdag morgen at vi skjønte hvor kult stedet egentlig var, da vi endelig kunne se utsikter utenfor og skjønte at vi befant oss ved foten av Mount Taranaki, en 2150 m høy vulkan som er synlig fra nesten hele Taranaki området(med mindre det er mørkt...).

The camp house saturday morning

Med hytte-billetter i hånden og strålende sol hadde vi alt vi trengte, og vi satte av gårde for å gå 2-dagers turen rundt i nationalparken. Turen er ikke så lang i seg selv, 25 km, men halvparten av veien er rett oppover fjell(mye trapper!), og den andre halvparten er rett ned igjen. Så ganske slitsomt allikevel.

On our way up Mt. Taranaki headed for Holly Hut.

Første dagen gikk vi fra North Egmont og halvveis opp på mount taranaki, før vi gikk langs fjellet til vi kom til Holly Hut, et naturlig lunsj-sted. Etter råd fra damen i turistsenteret, tok vi en omvei fra Holly hut til Bells falls, et 30m fritt fossefall et par timer(i feil retning) unna. Vel verdt strevet: Fantastisk flott og se på, og enda herligere å bade i det iskalde fjellvannet under fossen. Yay.

Lenny and I were happy with our detour.

As were the rest of the crew, here posing in front of the waterfalls.

Etter en felles avgjørelse om å innføre klokkeforbud på hele tiden, kom vi tilbake til Holly hut intetanende om hva klokka var blitt. Kiwiene vi hadde snakket med tidligere på dagen røpte ikke hva klokken var, men sa at hvis vi virkelig skulle fortsette videre til Pouakai Hut samme dag, måtte vi skynde oss. Noe i blikket deres sa oss at de mente alvor, og vi labbet i vei for å komme frem til hytta vi skulle sove i.

The view from Holly Hut.

Første strekning: over en myr. Andre strekning: opp opp opp trapper i det uendelige. Hver gang vi trodde vi nådde toppen, var det nye trapper som ventet oss, og vi fant ut etterpå at vi faktisk gikk rett opp fjellet og at dette er vanlig praksis i fjellheimen i NZ(her er det ikke snakk om å ta omveien rundt fjellet nei...). Men, spreke og friske ungdommer som vi alle er, kom vi oss både opp og litt ned igjen, og nådde frem til Pouakai Hut i god tid før solnedgang. Aldri har 10 vennligstilte hikere og en peis vært så herlig som den kvelden. Og aldri har jeg sett en så fantastisk stjernehimmel. Vi tok på oss det vi hadde av varme klær og lå ute på ryggen og så på stjerner i sikkert 30 min til fingrene holdt på å fryse av oss.

Finally reached the end of those killer-stairs...

...and then we found this signpost telling us...


...that we finally made it to Pouakai Hut! From the left: Lenny, Becky, Mariko, Lindsey, Selma, Jon.


Takket være Lennys opplysning om at soloppgangen i Taranaki var kl 07.45, sto vi alle opp tidlig(unntak fra klokkeforbud: en av oss fikk lov til å stille alarm) og pakket tingene våre i mørket før vi gikk opp på nærmeste topp for å se solen stå opp(på feil side av himmelen!). Det var definitivt verdt det, og resulterte dessuten i at vi kom oss tidlig avgårde for den andre dagen med gåing. Målet for denne dagen var å komme oss tilbake til North Egmont og bilen, og skiltene fortalte oss at vi hadde gode 6,5 timer med gåing foran oss.

Sunrise

You can actually see the path going straight all the way to the top!

And then down again...

Etter å ha gått rett opp og rett ned et par fjell(!), forsvant stien inn i skogen, og i et par timer gikk vi gjennom dyp NZ urskog. Rett som det var kom vi til en liten elv vi måtte krysse ved å hoppe fra stein til stein, og plutselig forsvant stien. Forsvant? Hei, vent nå litt, det er en gul trekant her! Vi titter ned og ser at joda, stien fortsetter, men nedenfor et lite stup på 3-4 meter. Så da måtte vi klatre litt også, med sekk på ryggen og kamera fremme. Vi klarte det alle sammen, ingen falt ned stupet, ingen falt i elven, og alle klarte seg frem til den siste delen av turen, som vi døpte om til luremus-stien. Den siste biten kunne vi velge to ruter: en rute som ledet til veien, og så gå bilveien opp, og den andre som fortsatte i naturlige omgivelser, og angivelig var en smule lenger. Naturligvis valgte vi naturstien. Gleden over å snart være fremme varte ikke lenge, ettersom vi gikk og gikk og gikk og gikk. Opp og ned, opp og ned, opp og ned. For hver gang vi nærmet oss en topp trodde vi at vi var fremme, men hver gang fortsatte stien ned igjen, og opp på andre siden. Utrolig nok holdt vi ut tilslutt, og slitne med fornøyde nådde vi Visitor's centre igjen. Alle var imponerte over at vi var tilbake allerede, og vi kunne stolt konstatere at vi tilbakela strekningen på bare 5 timer. Hurra for friskus-ungdommen.

Climbing down, trying to find the track again.

The water was so much better than the crap we've got at St George...

Så fornøyde var vi i bilen på vei hjem at vi stoppet for å se på en foss på veien, og da vi omsider var tilbake i Wellington klokka ti søndag kveld var det som om vi nettopp dro. En fantastisk tur med fantastiske mennesker, og vi må helt klart gjøre dette igjen.

Goodbye Mr. Taranaki!

Eneste skåret i gleden denne helgen var vissheten om at planen min om å bruke helgen til å skrive tekstanalysen til Classics gikk i vasken, og jeg måtte bruke hele mandagen på å lete frem kilder og skrive. På etellerannet vis fikk jeg knortet sammen nok til å levere noe, så får det gå som det går. Lenge leve skippertak, sa den seriøse studenten og takket for seg i denne omgang.

How to be kiwi

Midt i alle innleveringer av lab reports og tekstanalyser og tester og allverdens mysterier(nesten) tar jeg meg tid til å skrive litt her også. Det er faktisk bare to uker igjen til påskeferie her nå, og da er vi allerede halvveis i første trimester! Og jeg som fremdeles bruker som unnskyldning at det bare er de første ukene, så jeg ikke trenger å gjøre så mye....

På den annen side er jeg på god vei til å bli (hvertfall litt) kiwi! Det er en lang og omstendelig vei selvsagt, men det er et par basics som ikke er vanskelig å oppnå, det er snakk om å starte i det stille her. Målet, for de som ikke vet det enda, er jo selvfølgelig å komme hjem med en kiwi-accent og opptre som en vaskeekte kiwi(nei, uten vinger og nebb).

1. Rugby! Joda, nationalsporten, og den store stoltheten. Har enda ikke vært på en All Blacks kamp(neste er i juni mot Frankrike, det er en stor dag!), men forrige fredag var vi og så Wellington -laget Hurricanes spille. Med tanke på at jeg ikke visste noenting om rugby før jeg dro, er jeg veldig stolt over på kunne si med hånden på hjertet at det var utrolig morsomt! Jeg kan se meg selv bli ihuga rugby-fan, så pass dere. Men jeg holder meg på tribunen, jeg lover, håndballtrening med gutter to ganger i uka er røft nok. Anyways, Hurricanes tapte 14-19 mot Bulls, men man støtter laget sitt i tykt og tynt gjør man ikke?;) Dessuten var vi tre jenter som fikk gratis billetter til kampen, så der sparte vi 36 dollar. Mann i dress: "Vil dere ha gratis billetter?" Vi: "Eeeeeh.. Ja, sure!". Quite a good call.

Our amazing free tickets. Thank you mysterious man in suit.

Lenny and his kinsman.

2. Ord og uttrykk. Sweet as bro, cheers, boring as, meecers, hokey pokey, tomato sauce, long black, it's all about kjnowing the words. Kan du the basics kan du finne veien til et kiwi-hjerte. So yeah right. Sweet as.

Kind of hard to illustrate words, so here are some awesome internationals getting shitfaced instead:

Century club at Te puni

And Tequila contest at St George

3. Klesstil. Skal ikke gå for mye i dybden her, men klesstilen for kiwi-jenter på byen er kort oppsummert trashy. Vi snakker skjorte og tights uten tights, neonfarget BH, hæler no matter what, og skjørt som bare så vidt dekker. Vi internationals har gjor et par innkjøp av noen kiwi-inspirerte antrekk for å ikke skille oss ut på byen(blir faktisk glodd mer på når vi er mer "anstendig" kledt), uten at vi har gått heelt så langt som til å kle oss som horer enda.

Best I've got so far, this is from our dresses-only night on town. I think I'm gonna leave it at that, check facebook for random trashy-pictures.

Tre viktige faktorer i et kiwi-liv i Wellington. Og det er uten å nevne behovet for å drikke seg wasted hver helg, men den tradisjonen har vi i Norge også, så den tar vi vel alle for gitt enten det er her eller der.. (men seriously, det er virkelig ille her).

Idag er det student night igjen, men tror nok oppgaveskriving for gå foran festligheter denne onsdagen. Det er jo alltids en helg rett rundt hjørnet:)

Nothing like watching the shoe-fountain late at night. That's sweet as.


WTF, mate! I love this place!


Yeah, and the photo comments are in english so that the people in them actually know what I'm saying about them(at least some of it haha).

St Patrick's day and (wild) animals

...og plutselig gikk det en uke til før jeg fikk summet meg til å oppdatere.

Jeg mister helt oversikten over hva som skjer når, men når jeg ser på de nyeste bildene mine kan jeg konstatere at vi hvertfall har spilt bowling, vært i Wellington Zoo og feiret St Patrick's day.

Fordi jeg har vært lat når det kommer til bilder, skal jeg la bildene snakke (nesten) for seg selv denne gangen. Enjoy.

Utsikten fra Wellington zoo over byen.

Jeg vil ha jobben hennes, bare for å kunne gå med en Serval i bånd. Den kan hoppe tre meter fra sittende stilling og fange fugler i luften!


Rett utenfor byen, Island bay, kjempefint!

Lindsey og Mariko på Bowling stedet, som forøvrig også har 18års grense og billig alkohol.


Bowling irl er vanskeligere enn Wii, thats for sure.

Ja, jeg ser mongo ut, men tatt i betraktning hvilken veldig attraktiv vampyr han ligner på er det kanskje ikke så rart!!!

På St Patrick's day lagde Lis middag til hele gjengen.....

....vi var oppfinnsomme med grønt tilbehør....

...Ergo en god kveld!

Og helt til sist: sjekk ut min nye tatovering! Det eneste bildet jeg har så langt, mer kommer.

Sweet as.

This is Uni life.

Plutselig gikk dagene fort fort, og med skole og festing og ting som skjer hele tiden, er det ikke greit a faa tid til aa oppdatere her. Det er helt utrolig at jeg bare har vaert her i litt over tre uker!
Istedenfor aa skrive et langt og rotete innlegg om alt som har skjedd siden sist (noe som uansett ville vaert et prosjekt doemt til aa mislykkes), har jeg bestemt meg for aa vaere litt selektiv. Her er tre ting som har okkupert tiden min siden sist(saa kan dere bare lure paa hva annet jeg har gjort, haha!)

1. Skole. Fornuftig nok, siden det jo(tro det eller ei) faktisk er derfor jeg er her. Allerede etter foerste ordentlige forelesning, bestemte jeg meg for aa droppe teater, da det bare var repetisjon av alt jeg gjorde(og ble lei av) i loepet av tre aar paa Nissen. Istedenfor er jeg naa en glad Classics-student, med det fantastiske faget Greek literature, myth and society! Mye lesing(vi skal lese hele Iliaden helst i loepet av neste uke, proev det samtidig som du leser Shakespeare til engelsk og fagstoff i media og psykologi!), men jeg tror det var det beste valget jeg kunne gjoere, og jeg koser meg med lesingen av gammel Homer-diktning. God ting at vi har stranda bare 15 min unna, og kan bruke helgen til aa sloeve paa stranden og lese( i god tro og med de beste intensjoner, I tell you).

Kortversjon av de andre fagene: Media-professoren er gal og spytter naar han snakker(paa en morsom og kul maate, ikke ekkelt), psyc-professoren er vittig og beviser for oss at han er synsk og engl-professorene er akkurat saa intellektuelle og balansert tradisjonelle som de skal vaere.

2. Nintendo Wii. Jess, vi har Wii i vaar Hall. St George ftw. Mario kart, guitar hero og Sports er naturlig nok de mest spilte. Jeg og de andre internationals har gaatt rett til topps i Sports med et par sinnyke omganger Bowling. Jeg og Lenny(fra Canada) rager overst, og vi maatte foelge hverandre med 6 og 7 strikes etterhverandre for a kaare en vinner( som selvfoelgelig ble meg, takk for treninga Linus!). 233 points! (Ja, jeg maa skryte litt, for jeg er elendig i Guitar Hero.)


3. Haandball. Etter en pause paa droeye 3 aar, var det veldig rart( og herlig!) aa spille haandball igjen. Selvom det ble en toeff start. Paa treninga med Uni-laget i gaar var vi nemlig 4 jenter og ca 18 gutter. Enorme, sterke og kjappe, noen helt uten teknikk saa baller( altsaa haandballer ) floey hit og dit og alle jentene var litt redde for aa bli truffet i ansiktet. Tempoet var hoeyt, og ute av trening som jeg er( eneste jeg har gjort siden jeg kom hit er en time Fight-do(som hoerer til i en helt annen historie)) ble det slitsomt. Naar det er sagt, saa kunne jeg spilt haandball kun for guttene, for gutter som spiller haandball? Tenk Kjelling ganger 3-4 pluss pluss. Jadda.

Det gaar rykter om at det pleier aa dukke opp flere jenter naar det naermer seg turneringer, saa kanskje kan det bli mulig aa spille ordentlig( ikke smash-ball) etterhvert ogsaa.


Fordi jeg naa sitter paa data paa Uni-biblioteket( som er i ti etasjer foroevrig, og med fantastisk utsikt!) og venter paa at neste time skal begynne(jeg gikk opp og ned trappene tre ganger i gaar, not again), blir det ingen bilder denne gangen(faar se hva jeg faar gjort senere). Det er ogsaa forklaringen paa min plutselige mangel paa visse norske bokstaver, hvis noen trodde jeg skulle vaere toeff og skrive utenlandsk-norsk( nei, jeg har ikke glemt norsken min helt ennaa).

Et av de vanligste spoersmalene jeg faar her nede( etter de obligatoriske hvorfor er du her og hvordan liker du nz) er om jeg ikke savner familie og venner. Og ja, det gjoer jeg, jeg savner dere alle masse. Men jeg vet at dere har det bra(haaper jeg, updates people!) og jeg har det bra, og det gjoer jo alt mye lettere. Dere er jo ikke saa langt borte?

Anyways, det var det for denne gang, og vil DU vite mer, saa er det bare aa sette seg paa foerste fly til Wellington. Saadetsaa!

Buffy?!

Jessda, så var endelig første uka med forelesninger i gang. I dag hadde jeg hele tre forelesninger, og jeg kan ikke si jeg gleder meg til å ha en heavy mandag resten av halvåret... Men i dag var det bare introduksjon i alle klassene, så det var temmelig greit.

Psyc 121 var overraskende nok kanskje den kjedeligste, selvom professorene var unge og useriøse og fleipet mye, og vi hadde avspenningsøvelser(BEF?).

Thea 101, hva kan jeg si? Tilbake til Nissen. "Person A skal gjøre en bevegelse, og B skal applaudere". "Tegn et silefjes på den ene pekefingeren og et trist ansikt på den andre. Ha en dialog der den ene er lei seg og den andre glad for å komme til uni".

Engl 114, alltid spare det beste til slutt. For det er nemlig her Buffy kommer inn i bildet! Tro det eller ei, den første forelesningen i faget startet med et filmklipp fra Buffy(ses 4, ep1 for spesielt interesserte). Tror dere jeg elsker dette faget allerede eller?

Med forelesninger kommer bøker og lesing, og vi må alle innse at ferien vår omsider går mot slutten. Så hva er vel bedre enn å finne på masse festlige back-to-uni-aktiviteter? I kveld var vi på reggae night med Katchafire, i regi av skolen selvsagt. Hjem rundt midnatt, og selvsagt ikke lest noe til morgendagens klasser. Just like it's supposed to be.

Bortsett fra det har jeg gjort masse gøy siden sist jeg skrev her. Vi har funnet oss noen venner som har en strålende party-leilighet, og vet å utnytte det(men i motsetning til HHP har de ingen egen sang enda...). Det er fremdeles billig og enkelt å gå på byen, og barene er fremdeles fulle av innpåslitne gutter.

Dessuten er første ting på "X antall ting vi må gjøre i NZ"-lista vår gjort: piercing!(slapp av).

Jeg og Lindsey oppsøkte Tattoocity i Cuba st en sen lørdags ettermiddag, og fikk hver vår nye piercing i øret. Moro moro.

I og med at jeg har klasser i morgen også(hele 4 timer!!), burde jeg sikkert sove nå. (Sove, hva?)

Nighty righty O.

Siden jeg ikke har lagt ut noen bilder fra det før nå: Her er et par bilder fra åpningen av Uni-hallsene, hvor alle fra alle hallsene i byen var samlet.

Lindsey, Lenny og Mariko