Back to reality

To ukers ferie går fort unna, og på tross av alle mine tapre forsøk måtte jeg søndag innse at haugen med skolearbeid er akkurat like stor nå som før ferien startet. Det er tanken som teller, er det ikke? Jeg hadde virkelig tenkt å bruke ferien til noe fornuftig, jeg lover. Men som alltid kommer alt annet i veien, hvem vil vel skrive lab rapport når man kan plukke epler og kose med sauer? Uansett har jeg med mine første karakterer her bevist at siste-liten-jobbing fungerer så godt som noe, så ingen grunn til å endre den strategien med det første. Dermed gikk søndagen med til å lese til engelsk litt. test som fant sted på mandag.

Etter at vi kom tilbake fra road tripen vår har vi egentlig ikke gjort så mye. Som jeg så vidt nevnte i forrige innlegg var vi veldig få folk som var på St George i ferien, og vi nøt det til det fulle. Et par artige kvelden på byen, trening i biljard, syke high-scores i wii-bowling og skrekkfilm-maraton for å nevne noen av våre ferie-aktiviteter. Dessuten var jentene på tur igjen, denne gangen en dagstur til en eplefarm utenfor Wellington hvor vi kunne plukke epler fra trærne og hilse på sauer og griser(dette var da før svine-influensaen kom til NewZealand, eller..?) og hester. En ekte NZ opplevelse sier nå vi, så kan andre mobbe oss så mye de vil med vår fascinasjon for sauer.

Apple picking!

My new best friend, before the pig came and got all jealous.

And horses! All obsessed with apples though.

Nice place we found on the way back.

Norgesbesøk har jeg også hatt, denne gangen i form av Ina og Johanne som kom innom på sin ferd jorden rundt. Etter en forholdsvis interessant og høylytt natt på byen hvor vi etterhvert(jeg hvertfall..) ga opp å snakke norsk, ble det bestemt at vi måtte møtes i en mer sofistikert setting dagen etter. I ekte norsk stil ble det cafe-besøk og skravling på arendalsdialekt og sladring om nye og gamle bekjentskaper. Herlig med besøk av tøffe jenter, og godt å få praktisert litt norsk igjen, hehe.

My American girls....


...and my Norwegian girls!

Høydepunktet denne siste ferieuka var lørdagens håndballturnering, med lag fra hele NewZealand. Kontrasten til Norge er storstor, her var det 5 jentelag og 9 guttelag, og det er så godt alle som spiller håndball i hele landet( pluss noen til som egentlig spiller rugby og vannpolo men som for some reason var med allikevel). Slitsom dag med 4 fulle kamper uten innbyttere, men utrolig gøy å spille ordentlig igjen, og mot motstandere som ikke er to meter høyere enn oss sånn som gutta på trening. Dagen ble avsluttet i ekte kiwi-stil med prizegiving og billige(gratis) drinker på Chicago sports bar, og nach for de som ville på byen etterpå. Gøy å møte spillere fra andre steder i NZ, nå har vi kontakter hele veien fra auckland til Otago.

Early morning at the waterfront, on the way to the tournament.

The guys in action...

...and the girls.

(handball photos are all crap, but just there to give you a feeling anyway!)

And a little rest in between games.

På grunn av min manglende innsats i ferien har jeg nå en travel uke foran meg, med tre bøker jeg burde ha lest, to oppgaver jeg burde ha startet på og denne hersens lab rapporten i psyc som kommer til å spise meg levende hvis jeg ikke gjør den snart.

Som alltid er jeg interessert i oppdateringer fra dere også, hva står på og hva er nytt?:)

Bare 6,5 måneder til jeg kommer hjem nå!

(ps: Forresten har jeg nå kjørt på venstre side av veien med manuelt gir og hele pakka, jeg blir mer og mer kiwi for hver dag. Snart bare aksenten som mangler nå! Sweet as.)

Girls just wanna have fun!

Jeg lovet dere et mer interessant innlegg, så skal prøve så godt jeg kan.

I går kveld kom jeg tilbake fra påskens jentetur: road trip nordover med Becky, Lindsey og Mariko. Fire dager med masse moro, gærne stunt(heh) og turist-aktiviteter. Jippiyey. Jeg skal tilogmed kjede dere med en dag-til-dag-beskrivelse av turen. Så det så.

Vår veldig planlagte(host) tur ble utsatt fra søndag til mandag fordi vi ikke hadde booket bil på forhånd. Etter en mislykket runde til alle bilutleiere måtte vi innse nederlaget og takke ja til tilbudet fra ACE om en bil morgenen etter. Nederlaget varte derimot ikke lenge, da vi innså at vi nå ville spare masse penger for bil og hostel. Så alt var egentlig bare bra.

Glade og fornøyde troppet vi opp dagen etter, klare for road trip for andre dag på rad. Bedre lykke denne gangen, og snart var vi på vei nordover highway 1 med en liten skranglete bil uten radio(det var nok en grunn til at denne bilen var ledig midt i påskeuka..). Kjøretid første dagen var over 6 timer, og Becky holdt seg godt på venstre siden av veien, og tok oss trygt frem til Taupo uten store katastrofer. Der ble vi møtt av James fra håndballlaget mitt som var hjemme i Taupo for påsken, og Jon som kom etter oss på sykkel igjen. Kvelden ble brukt til å mentalt forberede og gire hverandre opp til turen første store adrenalin-søkende event som skulle finne sted morgenen etter, nemlig SKYDIVING!!!!

Afternoon in Debretts hot pools. Perfect reward after our long drive!

Lett hysteriske morgenfugler startet tirsdagen med en bedre frokost, før vi gjorde oss klare til å kjøre ut til flyplassen. Men den gang ei. I løpet av natten hadde bilen vår bestemt seg for at den ikke støttet oss i vår avgjørelse om å hoppe i fallskjerm. Etter iherdig jobbing måtte vi innse at batteriet var padde flatt eller ute av drift på en annen fancy måte, og vi måtte ringe taxi isteden. På ACE sin regning forhåpentligvis. Uansett kom vi oss hvertfall ut til flyplassen, og ble gjort klare for det store hoppet.

Stupid ACE, stupid car. Thank you wonderful guy from Ford.

Freefall skydiving ved lake Taupo. Hoppe ut av et fly 15000 fot over bakken. Fritt fall i over 1 minutt, 10 000 fot rett ned. Etter å ha blitt utstyrt med det vi trengte av dresser og briller ble vi geleidet ut i et bittelite fly og presentert for hver vår tandem-skydiver. Tøffe karer selvsagt, her var Norge for en gangs skyld kjent for basejumping istedenfor kulde og søte jenter. Flyturen varte kanskje i 20 min, men det føltes som en evighet der vi satt tett sammen og tittet ned på verden som forsvant lenger og lenger unna. Lett panikk da vi gikk oksygen-masker(hvordan skulle vi da puste når vi hoppet UT av flyet??), men beroligende small talk fra de proffe fikk tiden til å gå og tankene til å kretse rundt andre ting enn det at vi snart skulle hoppe. 10, 9, 8, 7,6,5,4,321-GO! Grønt lys, dør opp, ut med kameramannen, bena utenfor flyet, adrenalinet koker, len hodet mot brystet til mannen, pust og HOPP! Og der var vi i lufta, vi FLYYYYR! Og vi faller, fort fort mot bakken. Kameramannen tar bilder, jeg prøver å gjøre noe klokt, men ender opp med å glise bredt og se gal ut, for fyttirakkern for en herlig følelse! Ingenting annet enn luft rundt oss, stillhet annet enn vinden som suser i ørene, bakken som kommer nærmere og nærmere. 60 sekunder og 10000 fot går unna så fort som bare det, og plutselig går fallskjermen opp og vi er på vei oppover igjen. Resten er bare barnemat, nå kan vi nyte utsikten, stillheten og det faktum at vi svever stille og rolig mot bakken. Vel nede på bakken vil vi alle helst opp i flyet og hoppe en gang til, men lommeboken sier nei, det får bli en stund til neste gang. Well done girls (+ Jon)!!

And there we go.... OMG!

Oh yeah, I'm flying!

I'm on top of the world....
Our sweet as crew after the jump.

Well deserved lunch in Taupo, accompanied by James again.

Ingenting kan matche skydiving, men når du har vært 15000 fot over bakken, hva er vel bedre enn å gå under jorden? Det var nemlig planen for neste dag. Vi kom til Waitomo om kvelden, og neste morgen var det caving i Waitomo caves som sto for tur. Wetsuits og gummistøvler måtte til, og sammen med guiden Lois tok vi oss frem i trange tunneller, svømte i underjordiske innsjøer, hoppet fra huleveggen i baderinger og så tusenvis av glowworms i taket av hulen. Stalagtites og stalagmites(whatever, spelling ikke viktig) og tilogmed en Weta-koloni(google it så ser du hvorfor det ikke var min favoritt experience). 4 timer tok det fra vi gikk under jorden til vi så dagslys igjen, og det er lenge nok til at våtdraktene ikke holder kulden ute når man bader i iskaldt grottevann. Men gøy var det, og etter å ha helt 1 liter vann ut av hver gummistøvel kunne vi ta en varm dusj og vinke farvel til Lois etter å ha lovet å komme på besøk igjen.

Waitomo adventures office. I'll see if i can fix some sexy wetsuit pics later;)


Siste stopp på turen var Napier i Hawke's bay. Ett av de mest berømte vindistriktene i NZ, og kjent for sine strender og faktastiske natur. Napier var en herlig liten by med art deco arkitektur og hyggelige gatecafeer. Rullesteinstrand så langt vi kunne se, godt over 20 grader og strålende sol var en perfekt avslutning på en fantastisk tur. En by og et område som fortjener flere dager, og det ble bestemt at vi må ta turen dit igjen senere. Etter en respektabel kjøretur med en liten pause med lunsj i parken i Palmerston North kom vi omsider tilbake til windy Welly, glade og fornøyde og litt fattigere enn da vi dro.

View from the hostel. The mystery of why they had a flag from the Netherlands is still unsolved.
Enjoying Napier!

The beach in Napier, wonderful!

Out by Cape Kidnappers.


Last stop in Palmerston North.

Nå sitter jeg på rommet mitt med Walters mandler fra Freia(takk mamma) og nyter stillheten i St George. Alle kiwi-ungene er hjemme hos mor enda, og vi som ikke er så heldige kan nyte mulighetene. Tomt i spisesalen, tomt i vaskerommet og ledig Wii, biljard bord og fussball hele tiden. Blir rent bortskjemt av detta. Enda over en uke igjen av ferien, og er enn nok av tid til å slappe av litt innimellom oppgaveskriving og lesing.

Håper dere hadde en herlig påske der hjemme!

Mid-term

Etter 6 uker med forelesninger, essays, tester og tutorials er det endelig tid for mid-term break/easter. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har jobbet like hardt alle 6 ukene, men de siste to skal jeg ha kredit for!

En analyse av Iliaden i CLAS, to essays in MDIA, en test og to Lab reports i PSYC og tre bøker jeg burde ha lest i ENGL= mye studier og lite bloggskriving. Siste uka sov jeg ikke mer en i gjennomsnitt 4 timer per natt, og det bare halvveis fordi jeg var ute, resten fordi jeg hadde mye å gjøre. Som alltid gjør jeg alt i siste liten,eneste måten jeg vet hvordan fungerer. Du vet du er sent ute når du sitter oppe med fire andre og en haug med energy drinks til 5 am for å lese psyc til testen dagen etter.

Men på tross av at det er mye å gjøre er det alltid tid til litt annet. I går hadde jeg min første håndballkamp her: NZ national team mot et sammensatt internasjonalt jentelag. Og gjett hvem som vant? 33-28 baby, internationals again! We rock, nz-jentene vil at vi skal gifte oss med kiwier så vi kan få nz pass og spille for dem. Tja, hvorfor ikke...

Har også funnet ut at det er gøy å gå på byen med håndball-folket: 2 jenter og 10 gutter. Nesten som hjemme:D

Jess, det var bare et lite livstegn fra meg. Reiser oppover nordøya med bil i morgen, så blir et mer utfyllende og forhåpentligvis mer interessant innlegg fra meg når jeg kommer tilbake.

Peace.